|
Forrige | Hjem | Neste
|
Om
den tibetanske medisinen ble født for 4000 eller bare 2000 år
siden er fremdeles usikkert. Imidlertid vet man at de første
dokumentene stammer fra det 5. århundre etter Kristus og i 785 e.k.
ble den første internasjonale konferansen om tibetansk medisin
avholdt, hvor indiske, greske, persiske og kinesiske leger ble
invitert. Disse medisinske retninger har i større eller mindre grad
påvirket den "moderne" tibetanske medisinen. Det første
lærestedet for tibetansk medisin ble grunnlagt i 1650 av den 5.
Dalai Lama. I dag kan man få utdannelsen innen tibetansk medisin i
Dharamsala, Nord-India på Men-Tsee-Khang, som ble grunnlagt av den
14. Dalai Lama. Studentene må ha hatt 12 års skolegang, med unntak
for de som kommer fra Sikkim eller Tibet, men disse må gjennomgå
en etterutdannelse som kan sammenlignes med
"forberedende". Bortsett fra at studentene må kunne
tibetansk blir de også eksaminert i de mange synonymene for et ord.
Dessuten må de være i stand til å skrive dikt på tibetansk.
Medisinstudiet går over 7 år. Det siste året i legestudiet
går utelukkende til pulsdiagnostikken og en del av eksamenene består
av at studenten må ta pulsen på hundre pasienter i løpet av
veldig kort tid og minst 80 av diagnosene må være korrekte. Hvis
studenten klarer mindre må han gå om igjen.
Mens
vi her i vesten er fornøyd når vi kan måle hastigheten av
pulsslagene, måler en tibetansk lege pulsen med tre av sine fingre
på både venstre og høyre hånd på pasienten og ved å trykke
fingrene sine ned med forskjellig styrke, kjenner han etter pulsen i
tre lag på 6 forskjellige punkter. Legen registrerer om pulsen er
tynn, tykk, myk, lav, flat, løs, tom, dreiende, hoppende som en
frosk eller snikende som en slange og relaterer så disse
temperamenter eller egenskaper til forskjellige steder på kroppen.
Dr. Choedak, en av de første livlegene til den 14. Dalai Lama
imponerte stort på et amerikansk sykehus hvor han bare ved hjelp av
pulsdiagnosen kunne diagnostisere hos en pasient at han bl.a. hadde
et hull mellom hjertekamrene. En veldig erfaren tibetansk lege som
jeg møtte i Delhi for 14 år siden kunne ikke bare fortelle meg
mine plager men også sykdommer som jeg har hatt for mange år
tilbake og til og med sykdommene mine foreldre er plaget av.
Innen
den tibetanske medisinen kjenner man ikke til røntgenbilder, blodprøver,
EKG, mikroskop, kjemiske urinanalyser eller andre instrumenter og
apparater som hjelper til å stille en diagnose. Deres viktigste
diagnostiske verktøy er pulsdiagnosen. Når jeg var i
Men-Tsee-Khang for første gang i 1987 diskuterte jeg med direktøren
og forskningssjefen og de fortalte at Dalai Lama hadde gitt dem i
oppdrag å samarbeide med vestlig medisin og produsere forskning som
vi vestlige leger kan akseptere og som kunne gjøre oss mer
nysgjerrig på tibetansk medisin og deres diagnostiske metoder. Helt
konkret hadde de nå utarbeidet et forsøk som skulle være en
multisenterstudie, det vil si at forskjellige tibetanske
poliklinikker rundt om i Nepal og India skulle delta, for å finne
ut om tibetansk medisin kan senke blodsukkeret hos diabetikere. Forsøksdesignet
var enkelt, greit og veldig billig, men når jeg spurte hvordan de
skulle kontrollere blodsukkeret ble de veldig overrasket og sa
"selvfølgelig med pulsdiagnosen". Det virket uforståelig
for dem at den "vitenskapelige" medisinen i vesten ikke
ville kunne godta en blodsukkermåling som ikke ble gjennomført ved
hjelp av tekniske målemetoder. De hadde svært liten tiltro til en
slik teknikk.
Når
Dr. Wangyal for mange år siden besøkte Norge og det nyåpnede
senteret for astma og allergi, Voksentoppen, spurte han guiden
hvorfor de hadde så utrolig mange maskiner og apparater stående
der og han fikk forklart at de trengtes for å finne ut om et barn
hadde astma og hvilke allergier det hadde. Han ble ganske lattermild
og spurte om de ikke hadde lært seg pulsdiagnosen som kunne gi svar
på alt dette slik at en kunne spare pengene for slike maskiner til
viktigere ting.
I
tillegg til pulsdiagnosen brukes blikkdiagnosen og urindiagnosen men
på en helt annen måte enn vi her kjenner til. Imidlertid er disse
diagnostiske metodene noe som relativt fort kan læres av vestlige
terapeuter uten å ha gått først i mange år på kurs i tibetansk
medisin. Etter at man har sett på urinens farge og hvor
gjennomsiktig den er, blir den ristet. Disse blemmene som oppstår
blir studert når det gjelder størrelse, eventuelle
fargesjatteringer, antallet, om disse samler seg i midten eller i
periferien, hvor lenge de varer før de sprekker og hvilken lyd de
avgir når de sprekker. Når alle disse tingene blir satt i
sammenheng, kan legen for eksempel fortelle at pasienten har en
migrene som starter i bakhodet, at den har sammenheng med
menstruasjon og mat, om menstruasjonssmerter, hvilken type fordøyelsesproblem
pasienten lider av og hvilken diettfeil pasienten gjør. Det er
relativt lett å se hvilken av de tre hovedelementene/karakterene
som dominerer. Disse elementene er vind eller r'loong (vata i
ayurvedisk medisin), ild eller tripa (pita i ayurvedisk medisin) og
vann og jord eller bekan (kapha i ayurvedisk medisin).
Hvis
man kan fastslå hovedelementforstyrrelsen hos en pasient kan dette
være til stor hjelp også i andre vestlige terapeutiske retninger.
Er for eksempel ild/tripa dominerende så betyr det ofte en
betennelse eller høyt blodtrykk og da vet vi at vi må være
forsiktig med en del av naturmedisinske behandlinger. Er elementet
vind/r'loong dominerende så vet vi at disse pasientene blir enda
verre av spesielt kald vind og fuktighet som er veldig vanlig her i
Norge. Disse menneskene bør heller ikke ha mye råkost og kalde
drikker, som gir mer vind i ordets rette forstand. Disse trenger mer
ild i forskjellige varianter, dette kan være varm mat, varme
drikker, varmt klima, varme farger som rød og orange, nærhet og kjærlighet,
varme idrettsgrener som for eksempel dans. Og de trenger mer
jording, enten ved hjelp av kinesiologiske teknikker, Chi-gong eller
i overført forstand hagearbeid, gå barføtt i gresset, osv. Jeg
husker veldig godt en pasient hvor jeg fikk undersøkt urinen etter
at jeg hadde vært på et kurs for mange år siden og så at hun
hadde overveiende ild/tripa og hun hadde høyt blodtrykk, for sterke
menstruasjonsblødninger, var overvektig og ansiktet var rød. Jeg
fortalte henne litt om de forskjellige elementene og anbefalte at
hun byttet sine 8 gullringer med sølvringer og gjorde det samme med
øredobbene. Hun skulle også gå over fra kaffe til safter og vann
og slutte å bruke rødt undertøy (noe som hun hadde gjort de siste
10 årene). Når hun kom tilbake etter to måneder var hun frisk:
Blodtrykket, ansiktsfargen, menstruasjonsblødninger var normale og
hun hadde allerede gått ned 7 kg uten å legge om kosten til noe
annet enn mer salat/råkost.
Typiske
representanter for vind/r'loong/vata er skjæren som stadig lager
masse lyd, kan ikke bestemme seg for om hun skal bruke den sølvskjeen
hun nettopp har stjålet eller ikke og som flagrer rundt. Ild/tripa/pita
er som tigeren, som kan eksplodere med all sin energi men energien
holder ikke veldig lenge. Den kan også være veldig aggressiv. Vann
og jordenergien/bekan/kapha sammenlignes med elefanten som er litt
vanskelig å få fart på, men når han først er i gang er han
veldig utholdende og har en god hukommelse og egentlig et rolig
gemytt og tykk hud for toleranse. Det finnes også en liten historie
om de tre brødrene Vata, Pita og Kapha som kan omdiktes til vind,
ild og vann. De bodde sammen i et hus. En natt fikk de besøk av en
tyv. Han steg inn gjennom vinduet hos Vata som ble fryktelig redd og
skrek og skrek: "En tyv, en tyv! Hjelp, en tyv!" Tyven
gikk så gjennom døren og havnet i soverommet til Kapha. Han bare
snudde så vidt på hodet, så tyven og gjorde en rask vurdering.
Siden det ikke var noe verdifullt i huset, tyven ikke var bevæpnet
og siden Kapha fremdeles var trøtt, snudde han seg til den andre
siden og sov videre. Men når tyven gikk gjennom den andre døren og
inn på soverommet til Pita, hoppet den rett på tyven og la ham i
bakken.
Selv
om det ikke skjer så veldig ofte at pasientene er såpass klassiske
som de tre brødrene, men er blandingstyper som vind- og vanntypen
som kanskje er spesielt dominerende her i Norge, kan disse
karakteristikkene være til god hjelp for å skreddersy en
individuell behandling, ikke bare utfra en skolemedisinsk diagnose.
Når jeg spør tibetanske eller ayurvediske leger om hvordan de
behandler for eksempel astma eller leddgikt får jeg alltid minst
tre svar, nemlig et for luft-, et for ild-, et for vanntyper. For
eksempel skal en lufttype som har leddgikt ikke få så mye råkost,
men kokt mat. Disse mangler rett og slett fordøyelsesenzymer og får
dermed bare enda mer luft i tarmene. Leddgiktpasienter som er
ildtyper har derimot veldig godt av råkost men tåler ikke mye
mosjon og varme omslag.
Jeg
har hørt argumenter fra noen kolleger at tibetansk medisin hadde
kanskje sin misjon for tusen år siden men ikke i dag i vår moderne
verden. Men allerede for over tusen år siden har man nedskrevet i
tibetanske medisinske skrifter at det ville komme en tid med mye
forurensning. Bl.a. beskrev man symptomene på blyforgiftning og
hvordan den skulle behandles. Til og med en sykdom som minner om
AIDS ble beskrevet. Til sammen har man funnet 84 000 forskjellige
sykdommer beskrevet som var inndelt i 1616 forskjellige grupper og
ifølge disse gamle skriftene skulle det ikke finnes flere enn
disse. Men det må ikke glemmes at det blant disse sykdommene også
finnes flere som ifølge tibetansk medisin ikke lar seg behandle.
Noen ganger kan disse legene kjenne det ved pulsen eller se det på
urinen om pasienten lider av en uhelbredelig sykdom.
Heiko Santelmann
lege, leder i Norsk Forening for Helhetsmedisin, juni 2000
|